Utopia

Huset med mange rom

2009-01-07T00:10:00.000+01:00

For et år siden var jeg usikker på hvor jeg skulle.
Jeg spurte en som hadde satset på den kreative veien 'musikk' hvordan han hadde visst at det var det han skulle gjøre. Han svarte at han opplevde musikken som et hus han trivdes med å være i. Et hus med uendelig mange rom som han ikke ville få oversikt over på mange år, men som lå der og ventet.

Jeg bor i et sånt hus nå.
Det har veldig mange rom.
Det føles helt riktig å bo i huset, men det føles ikke 'hjemme' enda. For å ha roen til å utforske huset skikkelig har jeg bestemt meg for å ta ned overvåkningskameraene jeg frivillig satte opp da jeg flyttet inn. Det er en metafor for at jeg ikke kommer til å blogge lenger.

Hadde det ikke vært for Utopia (inkludert de som har brukt tiden sin på å lese og kommentere), hadde jeg kanskje aldri funnet huset.
Men noen ting må man gjøre alene.

Takk for nå.
Jeg håper vi sees igjen.
Når jeg føler at huset er blitt et hjem vil jeg gjerne vise det frem.

You´re frozen, When your heart´s (not) open

2008-12-27T23:42:00.000+01:00

23/12
I går var ute for å handle de siste julegavene, og da traff jeg på en gammel kjenning. Han stod på et gatehjørne og hang. Vi oppdaterte hverandre, som kotymen er, om skole og fritid. Vi småpratet om løst og fast da han plutselig spurte Du er ikke keen på et ligg, da?

Jeg ble usikker og prøvde å le det bort, men da han bøyde seg mot meg og slikket seg på overleppen skjønte jeg at han mente alvor. Hva behager, utbrøt jeg. Jeg har begynt å selge meg selv, forklarte han. Kjæresten min vil ha designklær til jul, og jeg har ikke råd. Jeg fikk ikke noen julejobb, fordi jeg hadde eksamen alt for sent. Jeg måtte sette foten ned for slikt sludder og sa Nei, kjære vene. Du kan ikke selge deg selv på gata når det er så kaldt ute. Du kommer til å fryse i hjel.

Oppnåelige ønsker

2008-12-25T15:23:00.001+01:00

J: Hva ønsker dere dere til jul?
M: Jeg ønsker meg verdensfred.
H: Jeg også.
S: Jeg ønsker meg penal.

SNØMENN

2008-12-22T21:56:00.002+01:00

Flere bilder finner du her.

Jula null-åtte

2008-12-20T16:15:00.005+01:00

Jeg sitter på en kafé og drikker milkshake. I kroken står det et falskt juletre med gullsløyfer og rosa, gule og grønne lys. Jeg har ikke en eneste julegave klar. Jeg har ikke vært på noen julekonserter. Jeg har ikke bivånet noen tenning av julegran. Jeg har ikke bakt sju slag, jeg har ikke røde sløyfer i håret, jeg har ikke kledd på meg julenisseklær. Jeg har ikke gjort noe som helst for å lete etter julestemningen i år.

I kroken står det et falskt juletre med gullsløyfer og rosa, gule og grønne lys, og jeg tenker at det er det fineste juletreet jeg har sett i år. Det virker ikke som nødvendig pynt, som bare er til for å maskere kjøpepresset, dagene vi ikke rakk å se hverandre og de sure folkene på bussen som en naturlig del av førjulstiden. Det virker ikke som kvalmende glasur på julestemningen ingen fant. For her er alt som det pleier; stemningen er like god, ingen dytter på oss varer vi ikke vil ha, ingen familier drar ungene sine gjennom denne kaféen, skrikende, med advarsler om at SLEMME GUTTER FÅR IKKE LEGO TIL JUL, JONAS!

Jeg er her for å hygge meg. For å slippe unna. For å unngå at denne jula blir en kopi av de siste årene; et jag etter ting, gaver til hundre venner som jeg ikke rekker å se, fordi jeg løper fra butikk til butikk. Donald sett med ett øye fordi jeg aldri er ferdig med å pakke inn de siste gavene før vi burde ha dratt nå, Hanna, mas, jag, mas, helt frem til klokken fire på selveste julaften, da festen er i gang og kakene serveres hos farmor (halv fem for oss, fordi jeg er sent ute).

Jeg skal ikke klage; jeg skal unngå det.
Jeg skal ikke kjøpe hundre gaver; jeg skal treffe menneskene.
Jeg skal ikke lete etter julestemningen; Jeg skal hygge meg.

#4

2008-12-13T12:52:00.003+01:00

Jeg vet ikke hva som er grunnen til at Oslo kommune har valgt ut min bydel som strø-fri bydel i år, men det har de altså gjort. De gamle, som ikke beveger seg noe særlig rundt, merker ikke hvor delt byen er blitt. Det er først når du sklir ut av bydelen og stopper opp straks du kommer inn i en annen, der salt og småstein dekker isen, at du skjønner tegninga.

Men jeg trives, jeg kan ikke si annet. De siste dagene har jeg fått tre nye venner, innen bydelen. En traff jeg på i krysset nedenfor Ica (en ganske kraftig smell), en på veien ved siden av lille-Bislett og en borte ved det store eiketreet. Lina, som jeg traff ved eiketreet, kom jeg bare så vidt borti, men man setter seg fort fast i nye mønstre, og mønsteret var allerede blitt skli-beklag-klag-bli venner.

Jeg skle bortover gaten i rolig tempo da Lina dukket opp ved eiketreet og vi skle så vidt inn i hverandre, stoppet opp og sa beklager. Så klaget vi over kommunen, som har valgt ut vår bydel til strø-fri bydel og så ble vi venner.

Det er hyggelig å bli kjent med folk som bor i området. Jeg opplever en forståelse hos disse nye vennene som jeg har savnet hos de gamle. Nå kommer Lina snart for å drikke te og ta en prat. Det tar bare sju minutter å skli fra henne til meg.

Verksted for Virkelighetsendring

2008-12-07T15:15:00.002+01:00

29/11
I går gikk jeg endelig innom Verksted for Virkelighetsendring.
Det er et kontor som ligger rett rundt hjørnet for leiligheten, og siden jeg flyttet tilbake i juni har jeg lurt på hva de driver med der.
Jeg banket på før jeg fikk tenkt meg om.

De brukte lang tid på å åpne.
Tok korte skritt fra skrivebordet og bort til døra.
Stod på innsiden og så på meg, minst et minutt.
Jeg rakk å bli tørr i munnen.
Hva gjør dere i et Verksted for Virkelighetsendring?

De endret folk. Til det bedre; dette kontoret inneholdt rett og slett mennesker som satt på en universell sannhet om hva som var den riktige virkeligheten. Også spilte de litt musikk, da vettu. Det blir kanskje mest det siste.

Og kanskje angret jeg på at jeg hadde banket på. Kanskje tenkte jeg at jeg ikke skulle gjort det, fordi det mystiske ofte er finere enn det ekte.
Og kanskje måtte jeg stoppe opp og revurdere tankene mine. Ta inn over meg at jeg lot en påtvunget virkelighet villlede meg, og ombestemme meg med det samme:
Jeg har sett så mange ganger at det ekte er finere enn det mystiske.

Det er folk som tar tak i livene sine, selv om det ikke alltid er lett. Folk som har vokst opp med noen som gjør andre vondt, men som nekter å fortsette i en virkelighet hvor det er normalen. Folk som har opplevd mye urettferdighet, men som ikke lar fortidens sorger diktere fremtiden følelser. Det er folk som tar hva de har, og gjør det aller beste ut av det.

Det virkelige Verksted for Virkelighetsendring er ikke et kontor.
Det er ikke et sted hvor man endrer andre.
Det er et sted der man endrer seg selv.
Det er mennesker (og de hjemmene de skaper) som velger å gå ut av dårlige spor, og skape en virkelighet de kan trives med.

Dag 3

2008-12-04T19:03:00.002+01:00

På julerevyens tredje øvingsdag går en av sangerne bort til den nyansatte, unge regissøren mens han egentlig burde stå på scenen og sier Det var ikke så lurt å ta en karamell i munnen rett før det var min tur. Den sitter veldig godt fast i tennene. Han tar hele neven inn i munnen og piller for å få løs karamellen. Det går fint, sier hun, vi har tid til å vente noen minutter. Før hun får snakket ferdig røsker han til, det er som om han bestemmer seg for at nå skal karamellen ut. Men han røsker hardere enn planlagt og nå ligger det karamell, tenner og blod på gulvet. Han blør ganske kraftig fra munnen og har det tydelig vondt.

Så, så, det går bra, sier regissøren trøstende og prøver seg på den humoristiske tilnærmingen som kan åpne for latter i en trist situasjon. De jobber tross alt med revy. Det er to hele dager igjen til forestilling; karamellen hadde nok vært ute av munnen før den tid, selv om du hadde latt tennene dine være igjen!

Øvelsen avsluttes kort tid etter.
Øvelse gjør mester, roper hun etter revygjengen i det de går ut døra.

Verksted for Virkelighetsendring

2008-12-02T22:14:00.000+01:00

20/06
Mye har skjedd i nærområdet siden sist jeg bodde her. Rundt hjørnet for leiligheten er det kommet et slags kontor. Jeg oppdaget det i forrige uke, da jeg var ute og gikk tur. På et skilt i vinduskarmen stod det Verksted for Virkelighetsendring. To menn satt innerst i lokalet og jeg undret meg over hva slags virkelighetsendringer de pleier å foreta seg i det rotete kontorlandskapet.

Jeg hadde lyst til å banke på og spørre, men jeg er alt for pysete.
En av disse dagene skal jeg gjøre det likevel.

Sosialt eksperiment

2008-11-28T18:00:00.005+01:00

Han roper fra badet.
Geir: Som forutsett har jeg fått noen blåmerker av dagens forskning. Et stort (3x2 cm), langt nede på høyre lår, og et smalt (1x4 cm), midt på hvert lår. Se!
Lena: Uff, det ser forferdelig ut. Det er det jeg sier; Det er farlig. Du må slutte!
Geir: Nei! Jeg er klar over at jeg utsetter meg selv for en viss fare når jeg eksperimenterer. Likevel vil jeg ikke slutte. Jeg føler at forskningen min fører et sted og om ikke lenge tror jeg gjennombruddet kommer. Forskning er livet mitt, Lena!

Forskningsnotater 20/11, til den det måtte angå:
I dag har jeg utført et sosialt eksperiment. Først kjøpte jeg en skikkelig diger lenestol til 1500 kr. Så tok jeg stolen på skulderen, og latet som om jeg sleit med å bære den, for å se hvor mange som prøvde å hjelpe meg.

På forhånd så jeg for meg at resultatet kom til å være nedslående, men der tok jeg feil. Den første jeg traff på var en narkoman/svært alkoholisert dame som sa at hun synes stolen min var fin. Vi diskuterte prisnivået på Fretex mens vi ventet på grønn mann. Så tilbød hun seg å hjelpe meg med stolen, men jeg avslo; jeg sleit jo ikke, jeg bare prøvde å se ut som jeg sleit, jamfør det sosiale eksperimentet.

Lenger nedi gata stoppet en gammel dame meg. Skikkelig hvit i håret og greier. Trenger du hjelp? spurte hun og jeg svarte; Neida, jeg trenger ikke hjelp.
Hadde jeg trengt hjelp hadde jeg uansett ikke latt en skikkelig gammel dame ta halve børa. Det får være måte på hva vi unge skal kreve. De gamle har bygget landet, og det er akkurat den holdningen, trenger du hjelp-holdningen, som gjorde at det gikk så bra; vi bor i et skikkelig fint land, på mange måter. Nå skal de få lov til å lene seg tilbake og se på at unge folk bærer stoler. Det er greit, det er vår tur nå.

Så prøvde jeg å bære stolen på hodet, bare for å se ut som jeg sleit sikkelig. Da stoppet en dame i 30-års alderen, som var ute og gikk tur med hunden sin.
For å se hva som skjer når man takker ja, takket jeg ja.

storytelling

2008-11-25T21:10:00.000+01:00

Krig

2008-11-23T21:12:00.000+01:00

1: ... da du startet popcorn-krig i sted.
2: Jeg? Det var du som startet krigen!
1: Du kastet først!
2: Ja. Jeg kastet først.
1: Ja, da du startet popcorn-krigen i sted...
2: Jeg startet ikke krigen, det ble ikke krig før du kastet tilbake!
Drowning in popcorn.
Bildet er hentet herfra.

Oppskrift: Drømmeforvirring

2008-11-21T09:00:00.002+01:00

Først tar du en dose prosjekt om surrealisme. Over den skal du strø mye gøy, blant annet gruppearbeid, cut up og automatskrift. Men det blir ikke drømmeforvirring hvis du glemmer at du skal spe på med skriv ned alle drømmene dine i to uker, mens du rører inn de andre ingrediensene. For å oppnå best mulig resultat legger du noe å skrive på og med ved siden av sengen din. Legg deg så til å sove.

Allerede neste morgen, når vekkeklokka ringer, vil drømmeforvirringen oppstå. Du kommer til å ha problemer med virklighetsforståelsen og stille deg selv spørsmål som: Drømmer jeg? Er jeg våken? Dessuten vil du slite med å stå opp og være sinnsforvirra innen frokosten står på bordet. Sånn kommer det til å være to uker fremover.
Lykke til!

#3

2008-11-17T22:21:00.000+01:00

fordi jeg ikke trenger å tenke når jeg gjør det. det er derfor jeg liker å gå på skøyter.

det er derfor jeg tar på meg skøytene hver ettermiddag etter skolen, og skøyter til jeg må gå hjem. helt til det blir leggetid. det er aldri mørkt på stadion, det er hvitt.

lyset er hvitt, men isen er hvitere. noen ganger legger jeg meg ned og lukter på isen, men jeg smaker ikke på den, for det har jeg gjort før. jeg trener på ståpiruett og kork, jeg kan snurre mange ganger og på idrettsdagen er jeg bedre enn alle i klassen, til og med bedre enn lærern.

det er fordi jeg tar på meg skøytene hver ettermiddag etter skolen, og skøyter til jeg må gå hjem. jeg spiser ikke middag. det er ikke fordi jeg ikke liker maten, men fordi jeg liker bedre å skøyte.

jeg har fått ny treningsbukse, den er varmere enn den forrige. og tykkere, så mamma ikke blir gæren når jeg faller. før ropte hun alltid uæ, skada du deg?! selv om jeg har sagt at det må hun ikke gjøre, for når det er konkurranse kan hun ikke være med hvis hun skal rope sånn. klart jeg skal være med, sier hun da.

da må hun være stille, for her lager jeg reglene.
dette er min is.

Tordenbloggen

2008-11-15T11:17:00.002+01:00

Jeg kom videre i kåringen til Tordenbloggen! og det gjør lørdag morgen ekstra god.
Du kan stemme på meg her.

15/05

2008-11-15T01:08:00.002+01:00

Eksamen veier ikke tungt nok på skuldrene, det er fremtiden som veier og som gjør at jeg må sove omvendt vei i sengen i natt, så ting virker som de er riktig vei igjen.

Jeg leser mine egne tekster og finner biter av meg selv i gamle undringer som ikke lenger opptar plassen i hodet eller plassen på blokka, som ikke lenger tar tiden av dagen, men som ble viktige byggesteiner i det livet jeg har levd siden sist.

Nå er det en knute som ikke er ord; ikke er ord som skal ut og løses opp med blekk, løses på papiret. En knute som er venting, en knute som venter, en venting som er en del av livet.

Når fremtiden er her, betyr det noe?

=Oslo

2008-11-11T22:09:00.002+01:00

Forleden dag gikk jeg på en som solgte =Oslo, og for en gangs skyld hadde jeg på meg kontanter. Jeg fikk bladet og han fikk min hundrelapp. Bare behold resten.

På veien hjem lurte jeg på om jeg har kjøpt meg god samvittighet, da jeg betalte 100 spenn for et blad som koster 50. Jeg mener prinsippielt at det ikke er enkeltpersoners, men samfunnets jobb å hjelpe folk som ikke får det til å gå rundt på egenhånd, og gir nesten aldri penger til tiggere. Da jeg flyttet til Trondheim for tre år siden, var byen så godt som fri for tiggere, og den første gangen jeg var hjemme i Oslo etter at jeg hadde flyttet, blakket jeg meg på strekningen Oslo S - Slottet.
De trengte pengene mer enn meg.

Sånn er det fremdeles. Mange trenger pengene mine mer enn meg. Den narkomane uteliggeren jeg gikk på samme kveld var en av dem. La oss kalle han Geir. Geir ba om noen kroner, men jeg var tom for kontanter igjen. Gjengen min forsvant inn på en kebabsjappe, og mens jeg ventet på de som skulle ha nattmat satte jeg meg ned på et bord i nærheten av to stykken kebab-etende gjester. Da skjer det noe overraskende; Utenfor vinduet setter Geir seg på huk og spiser restene av en kebab noen har mistet på bakken utenfor sjappa.

Se der, utbryter den ene kebab-etende gjesten og peker. Fy feite, han spiser av bakken! Lite ekkelt. For en gris!

Og da slår det meg at det ikke bare handler om penger; om noen trenger mine penger mer enn meg, om jeg gir dem, eller om jeg lar være. Det handler mye, kanskje aller mest, om holdning. Om forståelse og respekt. Jeg ville aldri spist en kebab av bakken, jeg spiser helst ikke kebab til vanlig. Men det er bare å innrømme at hadde jeg ikke spist på noen dager, jaget av abstinenser og en kulde som aldri forlater kroppen når høsten har nådd tigerstaden, da kunne det vært meg.

Før jeg rakk å reise meg, gå ut og tilby han å kjøpe han en kebab, var han borte.
Men han inspirerte meg til å henge forsiden til nyeste nummer av =Oslo på veggen, for å minne meg på at det også er en del av Oslo. At de også er en del av Oslo.

Forskjellen mellom dem og meg bare er spenn.
Uten penger spiser vi alle kebab av bakken.

Hjelp =Oslo
For tiden leter =Oslo etter sponsorer til hjemmesiden sin. Sponsorene er opptatt av antall treff. Nå er hjemmesiden deres min startside. Verdens enkleste måte å bidra.

Hanna surfer internett, del 6

2008-11-10T13:55:00.000+01:00

Broren min studerer illustrasjon ved Academy of Art University i San Francisco.
Han skal bli illustratør.
Nå illustrerer han i bloggen Arjuna Indiabike.

Han er dritflink til å tegne.

Nominert

2008-11-09T03:30:00.001+01:00

Tordenbloggen kårer årets blogg 2008.
Jeg er nominert.
Stem hvis du vil (før søndag kveld)!

Hanna bruker større deler av språket, del 9

2008-11-08T09:00:00.006+01:00

Problemløsningsprivilegiet er et av favorittordene mine.

Hvis man har to stoler og tre mennesker i et rom kan man si
Det er for mange her! Noen må gå.
eller
Det er for få stoler her! Vi må hente flere stoler.

Ved å komme med problemet gir man samtidig den naturlige løsningen,
og har problemløsningsprivilegiet.
Hvis det er flere mennesker enn stoler i et rom kan det hende man bare leker stolleken.

God bless America

2008-11-05T17:06:00.001+01:00

Jeg ser talen og griner igjen,
av glede.

Og tenker at Gud ikke har velsignet Amerika skikkelig,
før nå.

Det er dette det handler om

2008-11-04T21:10:00.000+01:00

For et lite år siden lærte medisinervenninna meg hvordan et barn blir født, og hun kalte det automagisk. I helgen traff jeg hennes fem uker gamle datter for første gang, og når barnet først er ute er det ikke noe auto inne i bildet, det er magisk hele veien å møte et nytt menneske. En stund var hun på avstand, ble flyttet rundt bordet, fra armkrok til armkrok, så alle fikk bli kjent. Så var det min tur; Redd for å miste henne, redd for at hun ikke kom til å like meg, redd for at hun kom til å skrike så høyt som hun ikke hadde gjort hele dagen og redd for at hun luktet frykt tok jeg i mot den vesle kroppen.

Ingen grunn til panikk.
Ikke en lyd.

På nært hold hadde det lille ansiktet mer personlighet enn jeg kunne forestilt meg, og jeg kunne prise meg lykkelig for at jeg hadde på meg stramme klær; da store deler av kroppen smeltet (det startet i brystet, litt til venstre) var det bare bukse og genser som holdt den sammen og unngikk at jeg skle av sofaen, myk som en karamell. Og selv om jeg samme kveld var på fest til neste morgen og ikke ønsker meg barn enda, ja, strengt tatt er langt fra å stifte familie, kunne jeg ikke annet enn å tenke at det er dette det handler om.
Et bilde sier mer enn tusen ord,
men ekte mennesker sier mer enn tusen ord i løpet av et liv.

Nye veier

2008-10-29T19:51:00.001+01:00

I dag gikk jeg en ny vei.
Jeg skulle hjem fra Grünerløkka og jeg gikk en vei jeg ikke har gått før. Det er en fin vei, definitivt en av de beste veiene man kan gå hjem fra Grünerløkka.

Og selv om jeg er født og oppvokst i denne byen, selv om jeg er god på å tegne kart på servietter for andre mennesker og forklare dem hvor de skal gå, blir jeg gang på gang overrasket over at det finnes nye veier. Noen som er finere enn de jeg har funnet alt, noen som er styggere, men først og fremst er de nye og uoppdagede. Noen burde jeg kanskje sett før, fordi jeg har vært i området, mens andre kunne jeg ikke oppdaget før.
Nye veier.

Det gjør meg håpefull.

soundtrack

2008-10-28T19:54:00.005+01:00

Fort dere, det er lang kø utenfor Blå, sa Mo i telefonen før vi la på.

Lang kø utenfor blå, sa jeg skeptisk.
Går det an at det er lang kø utenfor Blå? sa jeg henvend til frøken F, før jeg la til Det er kanskje en sånn setning jeg må spise etterpå. Litt som da folk lo av at vi kjøpte billetter til Sufjan Stevens novemberkonsert i sommerferien, Sufjan Stevens kommer aldri til å bli utsolgt, sa folk. De måtte spise sine ord og stå på utsiden, da vi var på innsiden og nøt.

Borti gata kommer en bekjent gående, på vei hjem fra Blå. Der det var lang kø og utsolgt. Frøken F lo godt. Vi måtte forklare at hun ikke lo av skadefryd, men fordi vi nettopp hadde snakket om det som er gjengitt over. Ja, hadde jeg visst sikkert at jeg kunne gå på konserten før i dag hadde jeg ikke ventet med å kjøpe billett, sa den bekjente, dere er heldige, det blir sikkert en god konsert. Ja, sa jeg, antakelig høstens beste. Da måtte han gå, han orket ikke mer.

Og jeg hadde rett.
Høstens beste konsert.

Problemløsningsprivilegiet

2008-10-26T14:02:00.001+01:00

1: Denne buksen er plutselig for trang.
2: Kanskje magen din har utvidet seg?
1: Nei. Da er det nok heller buksen som har innvidet seg.

Jeg mest av alle!

2008-10-23T20:55:00.009+02:00

"Jeg liker ikke baksnakking.
Jeg synes det gir feil fokus.
Men det er ikke lett å slutte, mange gjør det...
Kanskje jeg mest av alle!"
- Et av de flotteste menneskene jeg kjenner

En stund tilbake sniklyttet jeg på en samtale, mellom en som ikke er så viktig i denne sammenhengen og et av de flotteste menneskene jeg kjenner. La oss kalle vedkommende Mangen.
(Mangen er nemlig som mange av oss.)

Mangen synes (i likhet med mange av oss) ikke at baksnakking er greit. Han ytret sin mening om det og sa; Jeg liker ikke (for eksempel) baksnakking. Det er ikke lett å slutte, mange gjør det. Jeg nikket for meg selv og var enig. Men i frykt for å tråkke noen på tærne la Mangen til; Kanskje jeg mest av alle!

Og det er tull. Mangen baksnakker ikke mest av alle. Han ønsket ikke at baksnakking skulle være en del av livet hans, så han tok tak, selv om det ikke er lett. Mangen (i likhet med mange av oss) lykkes ikke alltid med å gjøre som han vil, men han baksnakker ikke mest av alle.
Han baksnakker kanskje minst.

Mangen er som mange av oss når vi er redde for at folk skal oppleve at vi ser ned på dem. Vi virker innimellom så redde for å virke nedlatende at vi ikke tør å stå for hvem vi er og si hva vi mener. Redde for at noen skal høre "jeg ser ned på deg" når man prøver å si "jeg er stolt av meg selv, min bevissthet, mine valg og handlinger".

Kanskje jeg mest av alle.

GoldenCorn

2008-10-21T23:24:00.003+02:00

Natalya Simonova: How can you be so cold?
James Bond: It's what keeps me alive.
Natalya Simonova: No. It's what keeps you alone.
- GoldenEyeJames Bond: Tøff, men ensom.

I mens

2008-10-18T18:45:00.001+02:00

1: Jeg går ut og kjøper frokost, er tilbake straks.
2: Ok, da dusjer jeg imens.
1: Nei, så ekkelt å dusje i mens!

Oktober: Høst vs. jul

2008-10-15T14:40:00.002+02:00

Det er fint å se at når folket har talt
tar produsentene det til seg.
Kampanjene har funket!
I år kom pepperkakene to uker senere til butikken
enn i fjor.
Jula har pepperkaker,
men oktober har muffins.
Bildet er hentet fra Ustadigheten.

Små gleder

2008-10-13T18:22:00.001+02:00

Når man har vært syk noen dager
oppdager man små gleder som
at man igjen har krefter

til å kunne blåse så hardt
at nesa er tom for snørr i nesten fem minutter.Sykdom fører også med seg:
- tid til å se igjennom gamle bilder (over).
- tid til å tenke ut en ønskeliste til bursdagen sin (i mars).
Denne sykkelen=øverst.

Oh no, I've said too much

2008-10-11T22:08:00.005+02:00

Jeg har fått en ny venn. Vi snakker om hvor vi kommer fra og hva vi har drevet med før.

Hanna: Var du med på (sensur)revyen det året de hadde blå plakat?
Person: Jaja, den var helt forferdelig, helt umulig å forstå hva som... Hva som... Hva som... Du kjenner personen som laget plakaten, gjør du ikke?
Hanna: Ja.
Person: Ehm... Vel, instruktøren elsket plakaten! Og den var fint utført, grafisk, mener jeg. Eller; tror jeg, det kan jeg ingenting om, egentlig. Vedkommende fikk sikkert bare veldig rare instruksjoner fra instruktøren. Han var veldig rar.
Hanna: Ja.
Folk har forskjellige måter å reagere når de blir nervøse. Mannen på bildet begynner, som så mange andre, å pille på ting.

Dager og år

2008-10-08T23:59:00.002+02:00

Ett år har gått. Kan det fremdeles være viktig?
Uansett hva det handler om. Ett år har gått.

ALBUM:
Vi får i oppgave å skrive med utgangspunkt i et minne fra barndommen. Jeg skriver om den gangen lillebror holdt på å skade seg en sommerdag vi var på øyene, om at jeg aldri kommer til å skjønne hvordan jeg fikk han inn fra den vesle fjellhyllen, om de lyse ferieukene, hvor det fort var glemt, marerittene jeg tror jeg hadde. Kan det henge sammen; behovet for kontroll, redselen for det ukontrollerbare, nåtid og noe som skjedde nesten tjue år tidligere?

Bare ett år har gått. Det kan fremdeles være viktig.
I hvilke tilfeller skal jeg styre tankene inn på noe annet,
i hvilke tilfeller skal jeg la tankene styre meg inn på noe annet?

År har gått. Kan det fremdeles være viktig?
Uansett hva det er.

Humorhjørnet

2008-10-06T20:50:00.003+02:00

Velkommen til spalten "Humorhjørnet".
Her vil jeg spre det glade budskap om det som (jeg synes) er morsomt.

Når en person bruker adjektiv til å beskrive noe, gjenta adjektivet, men bruk det for å beskrive vedkommende.

Eks1:
- Jeg synes den hunden var ekkel og skabbete.
- Du er ekkel og skabbete.

Eks2:
- Jeg synes denne kjolen er for stram.
- Du er for stram.

Eks3:
- Jeg synes lyden i den trompeten var skingrende.
- Du er skingrende.

Morsomt her.
Morsommere i virkeligheten.

#2

2008-10-04T14:18:00.000+02:00

Falling in love is easy,
but standing in love is something very special.

Hanna forvirres av språket

2008-10-02T21:39:00.002+02:00

- Han turte nesten ikke bli med inn, sa en eldre, kvinnelig gjest på teatret, da hun dro mannen sin forbi skranken. Var redd for å bli bondefanget!

Bondefanget. Det er ikke ofte du hører det ordet.

Da jeg kom hjem googlet jeg det. Jeg fant blant annet denne spennende saken fra Familiestiftelsen. Menn får vanligvis farskapspapirene rett i fanget etter fødselen og hvis de er usikre på om avkommet er deres er det ikke den hyggeliste stunden å ta det opp.
- Kjære, jeg vet vi er samboere og alt, men den babyen du nettopp har brukt fjorten timer på å presse ut... Er den virkelig min?

Og det er en situasjon det er naturlig å si at man kan bli bondefanget.
Det får meg til å lure på hva mannen trodde skulle skje på teatret.

Hyllen

2008-09-30T02:00:00.007+02:00

De siste fire timene har jeg brukt på å sette sammen en ikea-hylle. Jeg startet veldig bra; tok alle smådelene ut av posen og telte dem (ikke knottene, men de var det 80 av), før jeg la alle delene oversiktlig utover pulten (ikke knottene, de lot jeg ligge i posen, siden de var så mange). Jeg så igjennom bruksanvisningen og la den godt synlig.

Allerede med de første knottene gikk det galt; jeg knakk to stykker og brukte nesten en halvtime på å få dem ut fra platen. Jeg prøvde å ta lett på det og tenkte at ikea sikkert hadde puttet oppi et par ekstra knotter, sånn i tilfelle.

Midtdelen, der jeg brukte veldig lang tid på alle smådelene, foregikk som den ofte gjør når man setter sammen et møbel, bare mye saktere. Da jeg hadde én planke igjen oppdaget jeg at det var 8 hull i planken, men bare 6 knotter i posen.

Så spikket jeg to knotter av noe tre jeg fant i skapet. Seriøst, jeg spikket to knotter og tenkte at jeg var genial. Så brukte jeg førti minutter på å skru i de to siste skruene og akkurat i det jeg merket at skruen endelig fikk tak ga umbraconøkkelen etter. Jeg hadde skrudd så lenge med den at den hadde blitt slitt i kantene og jeg måtte lete frem en ny.

Da hyllen var ferdig skjønte jeg at jeg ikke var sterk nok til å løfte den alene.
Nå ligger den på gulvet mitt og er 1,85 begge veier.

100%

2008-09-27T01:21:00.002+02:00

Noe har fått meg til å tenke at vi har dårlig tid.
Eller lite tid.
Nei, vi vet ikke hvor mye tid vi har!
Sammen eller alene. Jeg får følelsen av at vi må verne om noe, vi må nyte, vi må trekke inn i fulle åndedrag og vi må gi glede.

Jeg spiser grønnsaker og feta til middag, går en tur, drikker te og spiser honningmelon. Går på konsert med en venn.
Eller. Jeg får besøk av en venn, vi lager wok, vi spiser sjokolademousse, jeg går på quiz med bra folk.
Eller. Jeg er syk. Jeg ligger i sengen hele ettermiddagen. En venn lager middag til meg, jeg vet ikke hva det er og det ser rart ut. Det smaker godt etter hvert.

Det er uviktig.
Ikke gjør det jeg gjør!
Det gjelder deg også, Hanna; ikke ap etter deg selv, gårsdagens deg-selv.
Ikke lag wok, bare fordi det føltes riktig i går.
Hva vil du?

Jeg vil våkne hver dag og velge.
En dag har jeg ikke lenger valget.Illustrasjonen fant jeg da jeg googlet Enjoy life.

Personlige vs. kollektive valg

2008-09-22T15:53:00.000+02:00

En stund tilbake ble jeg spurt om det er et personlig valg at jeg ikke drikker alkohol.
Det synes jeg er et spørsmål som ikke fortjener et ekte svar og derfor svarte jeg at Nei, det er ikke et personlig, men et kollektivt valg. Da vi var ca 15 år fant venninnegjengen min ut at det var lurt at noen alltid holdt seg edru og vi tok stein-saks-papir for å finne ut hvem som skulle bli avholds. Og det ble meg.

#1

2008-09-16T22:40:00.002+02:00

Han satte seg på huk ved siden av dyret, stakk nesa nesten borti og så nøye på det. Det morsomme meg pinnedyr, sa han, er at de ser ut som pinner. Vi satt i stillhet en stund og så på pinnedyret. Det beveget seg ikke. Han tok pinnedyret varsomt mellom tommel og pekefinger, førte det opp til ansiktet mitt og lot meg se dyret på nært hold, før han tok det i munnen, tygget og svelget.

Joda, sa han. Det smaker som pinne også.

What is your toxic load?

2008-09-14T14:35:00.002+02:00

Han ser Toxic Poetry med Kate Pendry for tredje gang, denne gangen på Blå.
Hun står i det blå lyset og er et helt metallband med stemmen sin.
Når han sitter fremfor en scene slik vil han ikke være noe annet sted.
Er det fordi hun snakker om viktige ting?
Ingen ironisk distanse.
Ærlig, sårbart.
Viktig.

Hun avslutter kvelden slik:
This could be the last time I stand on a stage.
This evening could be your last.
The conversation you have after the show could be your last.
If it is so; Why not make the best of it?

Etterpå går han en tur over Grünerløkka og samtaler med en god venn.
Kjøper et godt brød før han går hjem.
Og tenker at man må gi slipp på (eller omfavne) sin toxic load
og elske livet sitt hver dag,
for å virkelig leve det.

Overraskende=morsomt, eller nei

2008-09-11T08:30:00.003+02:00

Det var en gang en jente som skulle på fest. Hun skulle få være med en venninne og visste ikke om hun kjente så mange andre på festen. Det synes hun var spennende, for hun likte godt å treffe nye mennesker. Hun likte også kleine situasjoner og mente at det sjeldent ble like kleint med folk man kjente godt som det kunne bli med folk man ikke kjente. De kunne ikke være like sikre på om hun tulla.

Det var mange hyggelige og danseglade folk på festen. Jenta og venninnen danset også, og ble så varme at de bestemte seg for å gå ut på verandaen for å kjøle seg litt. I det de kom ut døra landet en røyk i hodet på jenta, men den falt fort ned og ingen skade var skjedd. Kameraten til røykkasteren fikk latterkrampe av situasjonen, og snartenkt som jenta var tenkte hun at det var en god mulighet for å skape litt kleinhet. Hun spurte kameraten bryskt; Er det morsomt at folk skader seg? Han sa; Vel, når man har drukket nok er alt som er overraskende morsomt. Virkelig, sa jenta og kastet en flaske på han.

Så viste det seg at ikke alt som var overraskende var morsomt, likevel.

Kollektivet: Utopia

2008-09-07T16:21:00.002+02:00

I sommer lånte jeg ut et rom i leiligheten til noen som trengte husrom, før jeg selv reiste på ferie. Da jeg kom tilbake hadde noen tilsynelatende gjort hærverk på ringeklokka vår, men ved nærmere øyesyn viste det seg at noen hadde klistra opp en gjennomtenkt dymolapp.
Da jeg tok dette bildet holdt jeg over blitzen (ikke med vilje). Tilsynelatende en dårlig idé, men dette kamera overrasker til stadighet.

I forrige uke hadde vi første husmøte i det nye kollektivet. Utopia består av Gayan, Marius og meg. Jeg bestemte oss for at vi skal skrive et manifest (tilsynelatende under produksjon, vil bygge på kjerneverdiene trivsel og hygge), vi laget en konkurranse ut av å lage vaskeliste og bestemte oss for det kjønnsnøytrale ordet ordensindivid for å beskrive ukens ansvarlige.

Ordensindividet har åpenbare oppgaver som å vaske og holde orden, men er også ansvarlig for å velge ut Ukas ord. Det ordet som har uka skal man bruke mye, den uka. Denne uka:
Tilsynelatende et ord med begrensede bruksmuligheter.

Livet blir ikke morsommere enn man gjør det til selv.
Og det skal så lite til.

Ja takk

2008-09-03T23:04:00.003+02:00

På vei hjem fra skolen i dag traff vi på en jente som trengte hjelp. Ikke bare var sykkelen hennes ødelagt, hun hadde også slått hodet sitt da hun stupte over styret. Tilsynelatende var hun uten en skramme, men vi bestemte oss for å følge henne til legevakten. Det var antakelig snakk om en hjernerystelse. Cirka tusen ganger sa hun at vi ikke trengte å gjøre det, før hun fulgte opp med 10Xtakknemlighet og vi svarte at det skulle da virkelig bare mangle at vi strakk ut en hjelpende hånd.

På lørdag var jeg litt sent ute til t-banen og en fyr jeg ikke kjenner veldig godt tilbød seg å kjøre meg til stasjonen. Litt nølende svarte jeg nja..., instinktene mine (i hvert fall tre av fire, Geir stemte mot) sa at det var uhøflig å takke ja. Før jeg rakk å svare ordentlig satt jeg i bilen. Hvis jeg tilbyr meg er det fordi jeg mener det. Jeg synes det er hyggelig, sa han.

Det er pussig.
Hvorfor sier vi ikke bare ja takk de gangene vi får slengt noe vi trenger eller vil ha i fanget?
De fleste er voksne mennesker (her stod det opprinnelig vi er alle sammen voksne, men noen er jo barn), og når voksne mennesker (strengt tatt også hvis det er barn) tilbyr burde vi takke for det.
Med et ja.

Synd og skam

2008-08-30T14:03:00.003+02:00

I forrige uke satt jeg på en kirkegård og leste. Det var så stille og rolig, bare noen fugler som kvitret, det fjerne suset av byen utenfor, ja, du vet, skikkelig idyllisk. Plutselig knuste noe et sted. Jeg så opp og så to gutter på uteplassen til fritidsordningen vis a vis. Først stod de helt stille og stirret mot vinduet, det var knust, antakelig hadde de spilt fotball. Først stod de stille, de sekundene som virker som en evighet, og så tok de tingene sine og løp. De løp, men de løp ikke langt. De løp ut av gården og stilte seg rett rundt hjørnet. Der stod de og lyttet. Inne i gården kom det ut en lærer (eller noe sånt). Etter veldig kort tid gikk guttene inn igjen, helt av seg selv.

Jeg håper læreren i skolegården sa; Uff, sånt skjer. Jeg skjønner at dere ikke mente noe vondt med det. Husker dere at jeg sa "Spill der borte?". Det sa jeg fordi man kan treffe vinduene her. Neste gang må dere gjøre det, så vi kan prøve å unngå at det skjer igjen.

Jeg håper pappaen til barna ikke gikk tre meter foran dem på veien hjem, fordi han var sliten fra jobben og ikke orket å forholde seg til at barna hans hadde gjort noe de ikke skulle. Jeg håper de snakket om at man må si fra hvis noe blir ødelagt, det blir bare verre hvis man later som. Jeg håper at pappaen sa; Et vindu er bare en ting. Vi knuser det ikke med vilje, men hvis det skjer et uhell går det an å erstatte det.

Jeg håper barna fikk en sjanse til å lære av sine feil.
Jeg håper barna skjønner at man kan gjøre feil uten at det er verdens undergang.
For Synd og Skam bor ikke bare i kirken, de har kjøpt hus i nabolaget, ditt og mitt, og snart bor de i oppdragelsen vi skal gi hvis vi ikke ber dem holde seg unna.

Alkis

2008-08-26T23:44:00.002+02:00

En venninne ringer meg på vei hjem fra byen.

Hun: Ja, tenkte jeg det ikke! Du er våken når klokka er to!
Jeg: Ja, jeg er vel det. Har du vært ute?
Hun: Ja, en liten tur.
Jeg: Er du full?
Hun: Nei, det er jeg ikke. Bare litt brisen.
Jeg: Ok.
Hun: Nå fikk jeg lyst på kebab...
Jeg: Haha, du er full!
Hun: Nei, men det er jo så godt!
Jeg: Særlig...
Hun: Seriøst, jeg er ikke full! Jeg kjøper kebab selv når jeg ikke er full. Men... Hvor er kortet mitt? Herregud! HERREGUD, og hvor er mobilen min?!

En helt vanlig skoleuke

2008-08-24T18:12:00.002+02:00

Denne uken startet jeg på skolen og de første tre dagene har vi brukt på å skape en superhelt. I sommer kjøpte jeg en seiledrakt som jeg ikke viste hva jeg skulle bruke til, men den kostet bare 100 kr og det føltes som et sånt tilbud man ikke kunne si nei til. Jeg finner sikkert et naturlig bruksområde for den selv om jeg ikke seiler noe særlig, tenkte jeg og rett skulle jeg ha. Fredag skulle vi presentere superhelten vår for de andre førsteklassingene og den heldige utvalgte i gruppa som skulle være WaterStrider (en mann med vannloppemutasjon som kunne gå på og kontrollere vann) tok på seg seiledrakten, som er litt liten, ventilerer dårlig og sitter godt mange steder.

Gjør det noe hvis vi putter noe i skrittet ditt? spurte en på gruppa. Vi laget noen ekstra muskler og viste frem WaterStrider. Høres ut som en helt vanlig skoleoppgave, sa Nico, min venn som går i andre klasse.
En helt vanlig skoleoppgave!En helt vanlig skoletime?
Bildet er hentet fra Toothpastefordinner.

Så slipper du å omstille deg...

2008-08-23T12:37:00.002+02:00

Den første fridagen jeg har etter at jeg startet på skolen er det sol.
I vår gate spyles nabobygget på utsiden fire timer fra klokken sju, så det føles som en hverdag og høres ut som en regndag.

Lyden av sommer

2008-08-20T19:02:00.002+02:00

Vi er på ferie hos familien i Arendal og bor på gulvet i stua, lillebror, kusina mi og jeg. Mørket har falt på, det er julimørkt og vi har lagt oss til å sove da verdens søteste kusine (24 år) spør:
- Tror dere det bare er én gresshoppe på utsiden eller tror dere det er flere?
- Bare én.
Det blir stille et sekund.
- Jeg skal finne den i morgen.Anonym kusine og årets sommerlektyre. Den fremmede ordboka.

Fritid

2008-08-19T00:40:00.000+02:00

Kan det hende folk har for mye av det?

My name is Hanna

2008-08-16T23:05:00.001+02:00

Forleden dag kom en gateselger bort til meg. La oss kalle han Oliver, bare fordi det er et stilig navn. Da han fikk se ansiktet mitt så han sjokkert ut, virkelig sjokkert, og spurte; What´s your name?
Hanna, sa jeg.
Oh My God, Really?
Yes, sa jeg.
Where are you from?
Norway, sa jeg.
It´s... Oh... I...
Oliver mistet taleevnen et øyeblikk.
You just look like... You´re sure your name isn´t Carly (eller noe som ligner)?
Yes, I´m sure, sa jeg. My name is Hanna.
Your eyes. Even your voice..., sa Oliver.

Oliver mente at det var fem stykker i verden som så like ut som hverandre. En av mine heter Carly(?) og bor i London. Hun kjenner en gateselger i Oslo. Nå leter jeg etter de resterende tre.
Hi, my name is Hanna.
This is what I look like. (Sometimes I wear my hair down.)
I know that a girl named Carly lives in London, and she looks like me.
I was told there should be five people in world who looks just like me.
If you are one of them, please contact me.

Du og jeg, Oslo.

2008-08-13T01:35:00.006+02:00

Sommerferien har vært perfekt.

Jeg fininstiller meg; står opp så tidlig at jeg får noe ut av dagen, sover så lenge at jeg føler jeg har fri, møter venner på café, har venner over på middag og danser, danser, danser, både her og der og prater, prater, prater og ler, ler, ler, så ingen dager føles som bortkastet ferie og ingen ferie føles bortkastet på stress.

Jeg sykler i Oslo, bysykler eller sitter bakpå og føler meg fjorten år gammel, fri for ansvar, sykler fra fest til fest og overnatter hos gode venner, snakker om livet i mørket og får smoothie til frokost. Vi griller ute eller later oss og kjøper mat fra det thailanske/indiske/kinesiske stedet oppi gata, vi hører på musikk og går kveldstur i bare kjole. Jeg har Øya Open i leiligheten, den beboes av fine mennesker som drikker te til frokost, som snubler trøtte inn om kvelden og vi snakker om nattelivet, om livet, om venner og kjente. Jeg danser til The Whitest Boy Alive på Stratos; det er det beste Øya-minnet fra i år og jeg er hele tiden omringet av flotte folk, folk jeg liker å omgås og som får meg til å le.

Jeg forelsker meg i Oslo, igjen. Det går to dager fra jeg flytter tilbake til jeg er Oslo-patriot for alle penga, det er du og jeg nå, Oslo. Bislett og østover; det tar femten minutter fra ytterdøren min til Westerdals, jeg har prøvegått skoleveien, nei, det er tull, men jeg tok tiden da jeg gikk til Deichman her om dagen og det ligger rett ved.

Jeg gleder meg til høsten; Jeg er førstis og Oslo er min skolegård.

These Streets (Bare innom for å hente posten)

2008-06-09T15:29:00.001+02:00

Du sitter på et tak og ser utover Trondheim, mens sola går ned bak Byåsen og du hadde bare på deg en skjorte, fordi det er blitt så mildt at du ikke trengte noe mer enn det tidligere i dag da du gikk tur på Baklandet, men over har du en ulljakke nå, for det er kaldt når sola går ned og den går ned mens du sitter på taket og drikker øl med en venn, og på stereoanlegget går Paolo Nutini, These Streets, These streets have too many names for me, I'm used to Glenfield road and spending my time down in Orchy, I'll get used to this eventually, I know, I know.

Og du vet at du kommer til å tenke det når du flytter herfra, at disse gatene har for mange navn for deg og du er vant med Samfundet og Baklandet og noen ganger helt bort til Solsiden, men at du kommer til å vende deg til det, at du ikke kan gå overalt lenger og at du på et eller annet tidspunkt kanskje til og med blir avhengig av bil fordi ungene går i barnehage på den andre siden av byen og i tillegg er det turn hver tirsdag, men det er lenge til.

For nå sitter du på et tak og ser utover Trondheim, mens sola går ned bak Byåsen og du drikker øl med en venn, og livet er foran deg nå, du har oversikten.

Det er det vi er til for (Bare innom for å vanne plantene)

2008-05-25T23:23:00.001+02:00

Jeg leste hele attende mai, og det er ikke det minste imponerende for det er det eneste jeg har lest og det er nittende mai og eksamen og klokken nærmer seg halv ni. Vi går på rekke og rad nedover mot Trondheim Spektrum, RFEL1001 Naturvitenskap og verdensbilde, D3, rad 8-11. Jeg står i kø for å komme over Elgeseter gate og jeg føler meg som hvemsomhelst, en i mengden, jeg er ikke en gang med i Styret på Samfundet, stafettpinnen ble gitt videre søttende mai og nå er jeg pangsjonert, jeg har fått en sølvhammer på brystet. Men når jeg kommer over til den andre siden står Andrew der og sier; Jeg tenkte jeg ikke kom til å se deg i mengden, men joda... Med den jakken så jeg deg. Jeg har på meg en lilla regnfrakk og jeg har glemt det. Jeg har glemt at jeg er mitt eget livs krydder.

I salen sitter vi på rad 8 og en gjeng pensjonister gir oss ark og informerer oss om at ingen hjelpemidler er tillatt, og jeg er som dem, jeg er ferdig, jeg er over og jeg er en av mengden, jeg er den gemene hop som ler stille av dem fordi de snakker rart, som om de er fra forrige århundre og spaserer mellom radene med hendene på ryggen, som bare pensjonister kan spasere. Jeg rekker opp hånden for å få flere ark, til tross for at jeg ikke kan noen ting har jeg skrevet ut fire sider på null komma niks, og jeg takker når jeg får flere ark av en vakker, gammel dame og hun svarer Det er det vi er til for. Og jeg lurer på om vi kommer til å være eksamensvakter når vi blir gamle, min generasjon, om vi kommer til å stå foran masse studenter og snakke vårt språk; Lever foran her, lissom, og om studentene kommer til å tenke på hvordan vi snakker og hvordan vi går, og om de kommer til å være eksamensvakter når de blir gamle.

Jeg går hjemover etter å ha levert sju sider om universet og tenker at det hun sa var flott. At hun ga sitt alt til virket, til å gi meg ark, fordi det betyr noe, fordi det er viktig i den store sammenhengen, i vår sammenheng, i det vi ser og føler, fordi alt vi tenker på fins. Og jeg tenker at jeg kan være liten eller stor eller midt i mellom og at det er uviktig så lenge jeg er fornøyd, for det viktigste er å være fornøyd.
Og det er jeg.

Sommerferie

2008-04-13T15:20:00.003+02:00

Dette er en automatisk beskjed:
Jeg har tatt sommerferie og vil antakelig være tilbake i august.

Ha gjerne Utopia i en bloggpåminder. Den kan fortelle deg når det skjer noe nytt her.

Vårtegn

2008-04-12T12:05:00.000+02:00

Asfalt er aldri så vakkert som om våren.

Om forandring og redsel

2008-04-09T17:17:00.001+02:00

Forleden gjorde jeg noe som kan skape forandring. Ikke nødvendigvis en forandringen som fører til at ting blir som jeg helst vil ha det, men en forandring likefullt.

I dag oppstod det redsel, bare et øyeblikk, men likefullt redsel. Redselen ropte ganske høyt; Hva har du gjort? Kunne du ikke la være med det! Redsel, sa jeg da. Du er en legitim følelse når man føler at man svever i løse luften, men vi har prøvd din måte og det funket ikke. Nå er det på tide å prøve en ny innfallsvinkel. Jeg prøvde å unngå den voksne belærende-stemmen, men det er ganske vanskelig når noen innleder en diskusjon med å rope til deg.

Forleden gjorde jeg noe som kan skape forandring. Ikke nødvendigvis en forandringen som fører til at ting blir som jeg helst vil ha det, men en forandring likefullt. Så får vi se hvordan det går.

Varmt vann

2008-04-09T01:13:00.005+02:00

Noe av det fine med å reise på ferie snart er å se etter ny bikini selv om det er april.

Blåmerker, del 3

2008-04-07T10:30:00.000+02:00

Oppdatering:
For øyeblikket har jeg ni blåmerker.

Dans!

2008-04-06T13:27:00.000+02:00

Fredag var jeg ute med danseskoa igjen, for andre kveld på rad, klar for bevegelsesmanøvre man bare ser på film. Vi var en liten gruppe samlet, fine i bekledning, vakre i utseende og klare for nok en natt i Sarahs postkort.

Jeg beveger meg mot dansegulvet og det er da jeg merker det. Langs veggen sitter de, i de halvmørke krokene, ansiktene utydlige, men man kan skimte skepsisen. Nei, det er feil, for de sitter ikke bare i de halvmørke krokene, innimellom tar de meg seg sine pretensiøse bakdeler og tror de rocker dansegulvet bedre enn andre. Tilfelles har de at de peker, de ler uvennlig, de hvisker.

Det hender jeg ler av folk som danser, det hender jeg roper av glede! De er i utakt, de beveger seg som flodhester, men de danser uredde, i åpent landskap, der ingen flodhest har gått før dem og det gjør meg lykkelig! På denne savannen er jeg hjemme.

Ingenting er et så tydelig tegn på egen usikkerhet som unødvendige kommentarer om andres "mangler". Jeg kan ikke nekte noen å forpeste seg selv med det, men hold det langt unna meg!

Sarahs Postcard

2008-04-04T12:24:00.003+02:00

Da jeg våknet i dag hadde jeg øresus og vondt i ryggen.
Tegn på alderdom.
Eller en fantastisk kveld på dansegulvet.

Hanna surfer veven, del 5

2008-04-03T16:11:00.001+02:00

Dette er ikke en blogg. Det er en liste.
Ting som virker

Dette er de eventyrlige dagene i midten av 20-årene

2008-03-31T16:27:00.001+02:00

Peter Pan la fra seg fjærene sine overalt, man kunne høre katten med støvlene trippe rundt og i stuene satt det prinsesser overalt. Det var duket for Eventyrfest. Noen av de andre barna foreslo å synge bursdagssangen for meg da vi startet på kaken, men jeg gjorde det klart at dette var en ikke-bursdag og i stedet for sang de Hurra for deg som enda er 23 år.

Ut av høytalerne kom det toner fra kongene av bekvemmelighet, fra guttene fra forstaden med bibelske navn og fra de nye pornografene. Senere på kvelden fikk Feist, Rilo Kiley og Joni Mitchell ta over, og de tøffeste ble når andre gikk og satt i spisestuen og snakket rolig om fortid, fremtid og nåtid.

Ikke før halv fem gikk de siste gjestene. I det jeg låste døren hørte jeg avisen mot døra og sa til meg selv; Du er 23 år, du er ikke voksen enda. Det er ikke en gang din avis, det er din mors.

You are what you love, synger Rilo Kiley.
Du blir det du spiser, sier barnebøkene.
Du er så gammel som du føler deg, sier bursdagskortene når du begynner å bli gammel.

Da jeg våknet i dag skinte sola.

Sår

2008-03-28T22:00:00.000+01:00

Jeg har passet godt på det forslåtte kneet. Jeg hadde egentlig mistet troa på vaselin som sårsalve, men pappa ga meg fornyet håp og vaselinen har vist seg å være håp verdig. Nå har jeg nesten ikke noe skorpe igjen og huden under er fin og glatt. Noen sår er sånn; man kan bare smøre på salve og så ordner det seg selv.

Men det finnes også den typen som ikke gror pent av seg selv. De som gjør vondt selv når du unngår å pille borti dem.
De er annerledes.

24

2008-03-28T13:39:00.001+01:00

Hverdagslivet er tilbake og jeg har igjen ansvaret for å handle inn mat til meg selv. I brødhylla oppdaget jeg at det bare var kjedelig brød og tenkte Kanskje jeg bare skal bake selv. Hva slags logikk er det? Det er VOKSENLOGIKK!

Det er 24 som sniker seg inn på meg.
24
24
24
Men fy fasan så godt det er med hjemmebakt brød.

Hverdagsliv

2008-03-27T00:50:00.003+01:00

Når klokken er kveld og jeg rusler fra busstoppet, forbi Samfundet, opp til min egen dør og bare skal dusje og legge meg, uten å se noen, uten å gjøre noe, da virker det dumt å ta ettermiddagstoget som er fremme klokken ti.

Men når man har pakket ut, lagt på nytt sengetøy og dusjet husker man hvor fint det er å ha et par timer til rensing av kropp og koffert etter en tur, for når man våkner i morgen er ferien over og livet hverdag.I kofferten fant jeg blant annet nye innkjøp og hyggelige minner fra ferien i Oslo.
Her: Koselige venner på eventyrfest/ikke-bursdag, F.v: Katten med støvlene og prinsesse.

Ikke voksen

2008-03-23T18:34:00.003+01:00

Det var påske og store deler av familien var samlet til middag hos farmor. Etter maten lette barna etter egg; jeg var på forhånd advart om at nå var jeg for stor til sånt. På åttende året.

Man er ikke for stor før man slutter å bli advart, tenker jeg.

You did not!

2008-03-21T12:08:00.001+01:00

En stund tilbake tok jeg bussen hjemmefra til togstasjonen og stod i en sjeldent ubehagelig posisjon for å klare å ha begge bena i bakken samtidig som kofferten min skulle holde seg på bena. Slik endte jeg med ansiktet mot ingenting og høyre øre mot en fiffig samtale. En mann hadde mistet noe som en fremmed dame hjalp han med å lete etter og da hun fant det utspant følgende samtale seg:

- Du er så snill, du burde fått finnerlønn!
- Neida.
- Joda!
- Neida, det går fint.
- Jeg bare tullet, altså.
- Jeg vet det.

Blåmerker, del 2

2008-03-19T18:58:00.001+01:00

Skrubbsåret har blitt hardt, hevelsen har senket seg, blåmerket har begynt å komme til syne og utelukker all tvil om at dette var et lite til middels stort sammenstøt. Ikke bare det nære området rundt skrubbsåret er blitt farget av hendelsen, neida, herligheten strekker seg nå i følge linjalen over 5x7 cm kne.

Da vi entret 2008 skrev jeg:
2008 skal være et år jeg skal slå meg mer.
Ikke fordi jeg liker selvskading, men fordi jeg skal kaste meg mer ut i ting.

Så langt har jeg ikke kastet meg ut i noen særlig grad, i hvert fall ikke fysisk.
Jeg skal ønske meg klatresko til bursdagen min, selv om jeg har høydeskrekk.

Badekar

2008-03-18T15:36:00.004+01:00

I badekaret har man tid til å pusle med kroppen og tenke over livet.
Nå er jeg fri for gammelt fnass.

Slapstick

2008-03-16T02:50:00.002+01:00

Våren er kommet til Oslo, jeg tror man kan si det. På tur hjem fra café i aften har jeg hendene i lommene, ingen grunn til å ha dem klare for å ta seg i mot, jeg har overlevd vinteren uten ett eneste fall. Men plutselig ligger jeg på bakken, jeg skjønner ikke hva som skjer, jeg har musikk i ørene, men hører ingenting og jeg husker ingenting mellom gåing og horisontal. Noen hjelper meg opp og jeg har skrubbet meg på kneet og på en ankel og jeg ser bak meg og sier Jøje meg, det var et bananskall, av alle ting og sier at det går bra, selv om det er feil. Ikke bare gjør det vondt, strømpebuksen var i tillegg helt ny, jeg kjøpte den i går og jeg likte den veldig godt. Nå har den et stort hull på kneet og jeg blør.

Vel hjemme renser jeg såret, setter på plaster og det er ikke før jeg setter meg ned at jeg skjønner at jeg antakelig har strukket en muskel i høyre legg, den som ikke blør. Eller, jeg mistenkte det faktisk med en gang, det gjorde så himla vondt å gå, men nå er jeg nesten helt sikker. Jeg sitter i sofaen med det venstre benet høyt; jeg tror det er for å unngå at enda mer blod skal nå kneet og sørge for et blåmerke fra helvete.

Men først og fremst sitter jeg stille for å la det synke inn at jeg skle på et bananskall.Banan - som regel en ganske koselig frukt. Kan spises alene, men er også god som bindemiddel i smoothie eller som spennende accessory til havregrøt. Bildet er hentet fra frukt.no Bildekode: 5725411

Håp

2008-03-14T00:26:00.002+01:00

pretty soon it will happen
the sun will go murder the snow

Som far, så datter

2008-03-13T13:13:00.002+01:00

På tirsdag hadde jeg en frokostavtale, den eneste gode måten å stå opp tidlig. Maten stod på bordet da det banket på døren og i løpet av bare ti-femten minutter klarte jeg å kommunisere. Fuglehjertet fortalte meg at barn som lærer å snakke før de er to år gamle er over gjennomsnittet intelligente, men man kan ikke nødvendigvis si det motsatte om de som begynner å snakke etter fylte to. Jeg ble nysgjerrig og sendte en melding til min far; Når begynte jeg å snakke?

Svar: I 14-15 årsalderen tror jeg...? Og siden har du ikke stoppa :-)

Jeg valgte da å ta frem uttrykket Det er fra fulle folk og barn at du får høre sannheten, og da min far hverken er det ene eller det andre rundt frokosttid konkluderte jeg med at hangen til løgn (den ufarlige sorten) muligens ligger latent i genene. Og at kanskje det samme gjelder evnen til observasjon.

Prolog

2008-03-10T13:27:00.000+01:00

For noen år siden fortalte min tante, som har jobbet i psykiatrien, at de pleide å spørre de som var hysteriske hva trenger du mest? Som regel svarer hysteriske mennesker søvn. Når jeg er sliten eller forvirret pleier jeg å spørre meg selv om det samme.

I går kveld var jeg som vanlig på søndagsfilm hos Jon Harald, min venn og ekstra-hjem i Trondheim. Det var Steinar, Berge, Jon Harald, meg og James Bond; en filmkveld hentet fra 90-tallet, med smågodt og småprat. Et vannhull fra et annet tiår.

Når jeg kom hjem leste jeg mine egne tanker om velsignelse, tittet litt på livet mitt og kom frem til at jeg er veldig heldig. Heldig er både en konsekvens og en dose flaks i mitt tilfelle. For når jeg spør meg selv hva trenger du mest? pleier jeg å følge det jeg svarer, noen ganger bevisst, andre ganger instinktivt. I går trengte jeg gode venner og det er flaks at de finnes rett nede i gata, men det er en konsekvens av mine valg og mine ønsker at jeg oppsøker det.

Løp. Dans. Lev.
Men innimellom; Spør deg selv
Hva trenger du mest?
Undergangen er nær! Morsomt skilt. (Kanskje ikke hvis du er hysterisk.)

Velsignelse

2008-03-09T20:42:00.003+01:00

Jeg skjønner hvordan humør du er i, sier min far, når jeg leser bloggen din. Det er fint å ha folk i livet som tenker over hvordan du har det når de leser bloggen din, men jeg tenker at de tar feil. Ingen vet hvordan noen har det, alle tror alle har det som dem i gitte situasjoner. Tror jeg. Jeg tror min far tror jeg er lei meg hvis jeg skriver at jeg er utbrent. Eller kanskje han tror jeg har mye spennende å gjøre. Jeg vet ikke, men jeg tror han tror noe som han tror stemmer, men som kanskje er feil.

Jeg er utslitt; opptil flere dager denne uken har jeg ikke dusjet før jeg må, nærmere fire, jeg sitter i sengen og gjør det jeg må, sender mail, mottar, trykker på svar.
Jeg har en bok som heter Hvorfor har vi det ikke bedre når vi har det så godt?
Innimellom, når jeg er sliten og ønsker meg vekk, lurer jeg på hvorfor jeg ikke har det verre når jeg har det så dritt.

Noen har sagt de tror det er et skall, og fordi jeg er en åpen person svarer jeg Jeg (tror jeg) skjønner hva du mener, men jeg kjenner det ikke helt igjen. Jeg ser heller på det som den underlige, tvetydige velsignelsen man oppnår når man har tenkt en tanke eller to om hvordan man vil leve livet sitt.

Underlig. Tvetydig.

Jesus Christ

2008-03-07T13:59:00.000+01:00

Da lillebror lurte på hva jeg ønsket meg til jul sa jeg at jeg ønsket meg noe typisk amerikansk. Han sa at det var ganske mange ting som ligner på de tingene vi har i Norge, men jeg sa at jeg ønsket meg noe typisk amerikans likevel, hvis han fant noe.

Julaften husket jeg at jeg hadde sagt det jeg hadde sagt og i spenning pakket jeg opp en halv-storpakke; Det var en Jesus-action-figur!
På baksiden av pakken stod det, som på en hvilken som helst annen action-figur-pakke, en introduksjon til hvem figuren er: The name Jesus means "God saves". The therm Christ is a title for "anointed of God". For Muslims and some Jews, Jesus was a prophet. Buddhists say he was enlightened. Hindus call him an avatar (the incarnation of a deity in human form), and Christians hail him as the Son of God.

Det stod også noen bibelvers, litt om at han var healer, ble henrettet som ung og konklusjonen; Selv om han oppfattes på mange måter virker det som om alle er enige om at han var en bemerkelsesverdig mann.

På forsiden stod det: with poseble arms & gliding action!
*hypnose*Her er det et bilde*hypnose*
Typisk amerikansk.

I´ve got the touch

2008-03-04T17:27:00.001+01:00

Jeg er inne hele dagen, jeg er slapp i kroppen. Jeg vet ikke hvor jeg skal i livet, jeg vet ikke hvor jeg skal i verden.

Jeg vet ingenting og velger alltid en intellektuell tilnærming for å prøve å få kontroll.
Men det er LIVET.
Trodde jeg virkelig at jeg noen sinne ville få kontroll?

Hva blir løsningen?
Jeg tar nok en gang opp pennen og prøver å føre tankene i den.
En intellektuelle tilnærmingen som får meg til å føle at jeg mestrer; Om ikke annet er jeg utrolig god på touch.

Hanna lærer bort ting hun ikke er sikker på om stemmer og som hun ikke er sikker på om noen trenger å vite, del 2

2008-03-03T00:55:00.002+01:00

Forrige helg hørte jeg fuglesang til frokost og søndag kveld spredte jeg det glade budskap da jeg froklamerte at våren var her (igjen). Vel, de er i hvert fall kåte disse fuglene, sa skeptikerne som mente at fuglesang betyr at fuglene er kåte. De klarte ikke å tro at våren var på vei og prøvde å sverte fuglenes rykte i stedet for å hanskes med sin egen manglende tro på fremtiden på en konstruktiv måte. Men det kan hende det er sant og jeg tenkte bare å nevne det så ikke denne løgnaktigheten fortsetter i flere generasjoner. "Fuglene synger fordi solen gjør dem glad, sa mor og far med et skjevt smil og unngikk nok en vanskelig samtale med vesle Lise."

I dag snakket jeg med en fabelaktig frøken som kan mye fakta. Hun kan faktisk så mye fakta at hun har en egen spalte i vennskapet vårt som heter dagens fakta. I dag satte hun fokus på at ordet våryr kunne virke noe misvisende, da det for mange fremstod som mer sannsynlig å bli gravid på våren. Det stemmer ikke, da mannens spermkvalitet er dårligere på våren enn ellers fordi barn (før i tiden) hadde større sjanse for å fryse i hjel hvis de ble født på vinteren. Hun konkluderte med at det kanskje var nettopp derfor man ble våryr, fordi sjansen for graviditet var så liten. På den tiden (før i tiden) snakket man sikkert sjeldent om spermkvalitet, men kroppene våre vet kanskje mer enn vi tror. Nå vet vi det og.
Hubro - årets fugl i Norsk Ornitologisk Forening (NOF). Foto: Terje Hansen.

Sakte, men sikkert forandrer jeg meg selv

2008-03-01T14:41:00.000+01:00

Sakte, men sikkert forandrer jeg meg selv. For bare noen få måneder siden syntes jeg fisk var ekkelt og smakte rart. De siste månedene har jeg spist fisk med godt tilbehør. Jeg har fisket fisk selv og stekt den i stekepannen etter en lang dag på sjøen. Jeg har spist fisk med mennesker jeg setter pris på. Sakte, men sikkert har jeg bevisst forandret mitt forhold til fisk. Og i natt drømte jeg om fisk. Fisk gratinert med saus og ost, som ventet på meg i ovnen på kjøkkenet.

Historier fra gamledager, om kjærlighet

2008-02-25T15:01:00.003+01:00

Jeg har nettopp giftet meg, igjen. Andrew og jeg har hatt et ikke-monogamt, platonisk forhold i snart to år nå, så det var kanskje på tide å gifte seg, skille seg og gifte seg igjen.
Dette er en historie fra vårt første ekteskap:

"For en ukes tid siden ble jeg usikker på om vi var sammen eller om vi var gift.
- Andrew, er vi sammen eller er vi gift?
- Vi er sammen. Vil du gifte deg?
- Ja, hvorfor ikke? sa jeg. Dette skjedde på Edgar.

Noen dager senere var vi ute, som late-som-par ofte er og jeg snakket om at jeg ikke drakk øl fordi jeg slanker meg. Andrew, som er litt utlending, så redd ut og sa:
- No, I like you the way you are, don´t change! If you do I´ll leave you.

Da tenkte jeg på dette kinesiske visdomsordet:
For å bli elsket av andre må du først elske deg selv."

Dette er en sånn historie fra gamledager om kjærlighet som skal få oss til å tenke over forandring, utvikling, hva elske betyr, når man burde slutte med det og dermed reflektere over livene våre.

I mørket

2008-02-22T15:08:00.002+01:00

I går var vi samlet en gjeng i et gult hus oppi veien for å se UKE-revyen 03, Glasur. Plutselig gikk sikringen og stuen ble mørklagt. Verten reiste seg for å fikse, noen tittet ut av vinduet for å forsikre seg om at det ikke var strømbrudd i området og han som satt ved siden av meg utbrøt i glede: Nå kan vi ta på hverandre!

Le Scaphandre et le Papillon - Dykkerklokken og sommerfuglen

2008-02-20T00:29:00.001+01:00

I dag gikk jeg på kino. Jeg går nesten aldri på kino. Jeg kan faktisk ikke huske når jeg gikk på kino sist, selv om jeg har prøvd. Jeg bestilte billett på nett og fikk bestemme hvor jeg skulle sitte. Jeg valgte rad tre, fordi den var tom, midt på.

Da jeg kom inn i salen satt det et eldre par på plass 7 og 8. Jeg hadde plass 6. Snart fylte plass 4 og 5, så 2 og 3 og 9 og 10 seg opp, og jeg satt plutselig mellom en mann som luktet tran og en jente som hverken kunne holde munnen lukket eller hendene unna nabogutten. Jeg måtte tisse og filmen hadde ikke en gang startet.

Men så startet den og tok meg med inn i fantasien til Jean-Dominique Bauby, tidligere sjefsredaktør i franske Elle, nå lam fra topp til tå, fanget inne i sin egen kropp av locked-in-syndrome. En velfungerende hjerne i en kropp helt uten bevegelse. Som i en dykkerklokke.

Vi har alle steder vi er fanget; noen i kroppen, noen i en kjeller i Beirut, noen i kinosalen.
Kanskje handler det ikke mest om hvor eller hvorfor man er fanget, men hvordan man har det der.

Der har jeg, og sikkert flere med meg, noe å lære av Jean-Do.Paris premiere (C)

Sa brura

2008-02-19T15:48:00.001+01:00

Forleden fortalte en venn meg om en han kjente. Hun hadde et barn og hadde vært kjæreste med samme mann i mange år, men hun ville ikke gifte seg. Hun hadde sagt Det er fordi jeg ville våkne hver morgen og velge.

Jeg er ingen ekspert på forhold. Men jeg har laget en liste over noe jeg tenker:
1) Det er fremmed for meg å tenke at jeg skal kreve noen andre.
2) Jeg synes det er vanskelig å tenke at noen kan kreve meg.
3) Det føles feil å være enig i at man svikter noen når man slutter å være forelsket.

Uansett om man har ring på fingern eller ikke tror jeg man våkner hver morgen og velger. Hvis jeg noen sinne skal gifte meg skal det være et symbol på at jeg skal prøve når det er vanskelig. At jeg ikke skal gi opp hvis jeg er redd. At jeg heller skal si fra enn å gå fra.

Men man trenger strengt tatt ikke en ring for å love det.

2008-02-18T01:09:00.006+01:00

Forleden ble jeg sittende ved siden av to gutter som snakket om en rumpekonkurranse. Den ene hadde vunnet, to ganger, og den andre satt i taushet mens han ble grusa av et historisk sus han gjerne ville glemme.

Da vi trodde det hele var over, for det var historien, ble det stille en stund før den tapende sa med bitterhet i stemmen:
Den eneste grunnen til at du vant var at jeg var først ute.
Og jeg visste ikke at det var lov til å stramme.

Hei hei, hei hei hei

2008-02-15T01:50:00.001+01:00

Jeg har begynt å si "hei" når jeg legger på telefonen.
Betyr det at jeg er blitt voksen?

Vår

2008-02-12T20:15:00.000+01:00

I dag så vi fem løvetann.
Nå er våren her!Vanlig løvetann. Bilde: Darkone, 15. Mai 2005

Tid

2008-02-11T01:03:00.000+01:00

Jeg manglet tid og penger til å reise på ferie.
I dag ringte mamma og sa at hun kunne hjelpe meg med pengene.
Nå mangler jeg bare tid.

Jeg satte en venninne på bussen til Oslo i kveld, og hadde lyst til å bli med. Sitte timesvis og prate, mens man er på vei til noe. Jeg hadde reisestemning i hele kroppen. Det betyr kanskje at det er noe jeg vil reise til, det betyr kanskje at det er noe jeg vil reise fra. Jeg vinket da bussen kjørte og satte meg til for å vente på buss nr 46.

Jeg er på en busstasjon i Spania, en busstasjon i Italia eller på vei til et fly. Jeg kjenner meg ikke igjen, jeg ser rundt meg fordi jeg aldri har vært her før. Alt er nytt og det er ikke nødvendigvis flott. Jeg er ikke redd for fremmede, men her er det betongvegger overalt.

De siste månedene har jeg fått postkort fra Vietnam, Melbourne Australia, Italia og Miyajima Japan. Ingenting gjør meg mer redd enn å ikke vite hvor jeg skal være til høsten, men jeg kan ikke bli. Jeg vil vite alt, men jeg vil mest at det skal være gode nyheter. Jeg kommer ikke til å vite noen ting sikkert før i juli. Det er lenge til juli.

Nå mangler jeg bare tid, både til å bli og til å dra.

Vinterens rastløshet

2008-02-08T13:30:00.000+01:00

Det går ikke en dag uten at jeg ønsker meg til et varmere sted.
Det går ikke en dag uten at jeg vurderer om jeg har råd og tid til en uke ferie.
Det går ikke en dag uten at jeg tenker at jeg ikke er laget for dette landet, i hvert fall ikke denne delen av landet, selv om jeg elsker Trondheim.

I forrige uke fikk jeg tilbake den mystiske filmen fra speilrefleksen. Det var bilder fra Fiji.

Det hjalp ikke på rastløsheten.

Pathological liar, del 2

2008-02-05T20:10:00.000+01:00

I dag har jeg vært på Byåsen, en del av byen jeg sjeldent setter mine ben, for å gjøre noe jeg sjeldent gjør. Anders, min gode venn og fadder som vanligvis bor i Oslo, jobber for tiden med hjerneforskning i Trondheim og jeg hadde valgt å stille min hjerne til disposisjon.

Anders: Så, det er altså sånn at du aldri har vært med på noe sånt som dette før?
Hanna: Det stemmer.
Anders: Da kan du starte med å kle av deg...

Sa foreleseren

2008-02-03T23:32:00.000+01:00

Jeg elsker dårlige studenter! Det er fordi det er så lett å rette eksamnene deres, de skriver ingenting, sa foreleseren.

When it can´t get any worse

2008-01-31T15:57:00.000+01:00

Hver lørdag er jeg på Samfundet for å jobbe med Samfundsmøtet. Vi pleier å møte klokka to.

På fredag hadde vi inndrikking med Klubbstyret. Etter den tradisjonsrike bollekaffen klokken halv ett tok vi med oss de nye på en runde de sent vil glemme, fordi vi tok bilder og fortalte dem om den dagen derpå. Klokken seks hadde jeg fått nok av dans, nattmat og musikk, gikk jeg hjem og falt i seng.

På lørdag våknet jeg kvart på to. Jeg hadde satt vekkeklokken en time feil og famlet meg ut av sengen. Jeg hadde sovet på armen min og hadde så vondt i albuen at jeg brukte tre kvarter på å dusje og kle på meg. 45 minutter for sent ute var jeg å se med oppvarmet lasagne i en plastboks, småløpende de fem metrene ned til Samfundet. Fordi jeg var sent ute småløp jeg litt i trapper både her og der, og det tok ikke lang tid før jeg tryna i bibliotekstrappa der Martin og to venner satt. Det var for slitsomt å reise seg, så jeg la meg heller helt ned og sa spakt; Redd meg. Senere fikk jeg en halv kiwi av Magnus som jeg raskt klarte å miste på gulvet, med det grønne ned. Til slutt glemte jeg ting jeg aldri glemmer; alt fra å levere lapper til sjefen i pausen til mitt eget etternavn.

Og når man tror det ikke kan bli verre, så blir det ikke det. Det er lørdag kveld, kroppen har begynt å våkne og du har fri.Thomas demonstrerer en (annerledes) måte å spise kake på.

-1

2008-01-30T13:42:00.000+01:00

Lørdag kveld i Lyché.

- Det er utrolig! Her sitter vi fire mennesker rundt et bord og i fremtiden ønsker vi alle å jobbe for å gjøre verden til et bedre sted for andre. For en tilfeldighet!
- Tilfeldig? Tror du vi er de eneste som vil det? Alle mennesker vil vel det?
- Ja, det er sant. Alle vil vel det... Utenom økonomene.

SOS

2008-01-27T22:31:00.000+01:00

Kjære Gud,

Jeg trenger middag.
Jeg trenger søvn.

Kan det f.eks. være helg snart?
- Hanna, 23 år

Ekte vare

2008-01-25T18:58:00.000+01:00

Jeg elsker det ekte. Jeg foretrekker det ekte fremfor det høflige. Jeg vil heller ha vond sannhet enn hyggelig løgn.

En grunn til at jeg liker å tenke og snakke om meg selv er at jeg alltid er hundre prosent sikker på at det jeg føler eller tenker er ekte. Noen ganger (ganske ofte) føler jeg det jeg føler eller tenker det jeg tenker på grunnlag av noe annet, som jeg enda ikke øyner. Så skjer det noe som gjør at jeg skjønner hvorfor jeg føler som jeg gjør og i bevisstheten forandrer følelsene seg. Like fullt er jeg helt sikker på det jeg følte i sted.

Det er to ting som er spesielt vanskelig i kommunikasjon med andre mennesker.
1) At man ønsker forskjellige ting. Det er særlig vanskelig når noen man er veldig glad i ønsker andre ting og man skjønner at det betyr at man ikke kan være så mye sammen.
2) At mennesker kan føle noe og si noe annet.

Jeg lar kategori 1) ligge. Innimellom treffer jeg mennesker fra kategori 2). F.eks. ble jeg sjekket opp av en fyr for noen uker siden som sa en hel masse ting som virket ulogiske for meg. Om hvor han hadde bodd, hva han drev med og litt om hva han ønsket seg. Det hele virket som løgn fordi det var ulogiske glipper i "livshistorien" hans.

Selv om jeg ikke synes det var spesielt spennende å høre om livet hans (eller "livet" hans, umulig å vite) synes jeg likevel han var en interessant karakter. Han med flere; De som lyver har antakelig noe å skjule, noe så spennende at det er verdt å skjule. Antakelig noe så stort at det er førende for livet, på en eller flere måter. Det skal mye mindre til for å gjøre meg nysgjerrig.

Samtidig gjør det meg trist at det finnes så mange mennesker som tenker at det er nødvendig å lyve om de tingene som betyr mest for dem. Greit nok; sprit opp historiene dine, lyv på aldern for en fremmed dørvakt.

Men ikke lyv om de viktige tingene.
Du lurer aller mest deg selv.

Uberørt

2008-01-23T14:24:00.000+01:00

På lørdag var jeg på Urørt-finalen i Storsalen. Matias Tellez vant, fikk prisen og ble spurt om hva han følte. Og sånn.

- Hva skal du gjøre nå?
- Hva mener du?
- Hva skal du gjøre når du går av scenen nå?
- Eh... Jeg skal gå tilbake til bordet mitt.Foto: Arne Kristian Gansmo, NRK / SCANPIX

Arr - et minne på kroppen

2008-01-20T23:40:00.000+01:00

Sånn, sa legen da hun hadde skåret og gravd og sydd det siste stinget, da skal du helst unngå voldsom fysisk aktivitet, som trening, den første uken. Aller mest for at arret skal bli så pent som mulig. Oj, tenkte jeg, dette var hverken jeg eller den harde treningsplanen min forberedt på, men det burde gå greit.

Den ene føflekken var litt nedenfor venstre pupp, den andre på ryggen, langt nede på høyre side. Stingene til den første gjorde at jeg ikke kunne puste noe særlig hvis jeg ville unngå å kjenne smerte og jeg skulle unngå å bøye meg fremover for ryggens del, noe som de første dagene resulterte i spennende utfordringer når det gjaldt å ta på seg fottøy. Etter ca halvannet døgn hadde antakelig huden funnet ut at den måtte strekke seg og det gjorde ikke vondt lenger. Nå var det kun det kosmetiske som holdt meg fra å trene hver dag.

Men. I går var jeg ute på vift og det gikk som det måtte gå. Musikk, brus, gode sko...
Jeg danset.
One more time we're gonna celebrate yeah
Oh yeah all right don´t stop the dancing
One more time
Music's got me feeling so free
We're gonna celebrate
Celebrate and dance for free
One more time
Fanget i følelse av frihet og feiring av musikken glemte jeg at jeg skulle unngå bevegelse for å slippe arr.
Men skulle jeg velge tar jeg hvilken som helst dag et arr eller to når grunnen er god nok.

Epilog:
- Kjære/Mamma/Fremmede dame i 40-årene med sosialt behov, hvordan fikk du det arret?
- Det der, det fikk jeg tilbake i 2008, etter en lang natt med dansing.Et bilde - et minne på kamera. (Dette minne er fra romjula. Jeg ville gjerne ta bilde av vennene mine, men ville ikke at det skulle bli alt for oppstilt. Derfor ropte jeg Hei! og knipset. Vellykket.)

Mor og barn

2008-01-18T15:40:00.000+01:00

Under en familiemiddag i jula oppdaget jeg en Riga Balzams, 45% alkohol stående på bordet og måtte spørre min far hva det var. Han hadde kjøpt den vesle flasken på tur i utlandet. Farmor så litt bekymret ut; ett glass vin til maten er ok, men hun mente at 45% var alt for nærme 100. Som en hver god mor ville gjort kom hun med en formaning. Forsiktig med den, Per, sa hun. Som en hver god sønn ville gjort svarte han tvetydig nok til å unlippe dårlig samvittighet uten å forårsake bekymring. Ja, jeg er veldig forsiktig med den. Den har stått der lenge.Pappas flaske var mindre. Bildet er hentet fra SPIgroup.

Å være tro mot seg selv

2008-01-15T01:17:00.000+01:00

I got my nipples pierced because I though it would help him fall back in love with me... It didn´t. And the needles really hurt.

Det stod det på et av postkortene hos postsecret.blogspot.com forrige uke.
Det er to ting som slår meg:
1) Selvfølelig gjør det vondt, man presser en nål gjennom hud.
2) Like fullt; Det ville antakelig ikke gjort så vondt hvis hun hadde gjort det for seg selv.

Å angre er vondt.
Å angre på noe man skjønte var feil allerede da er verst.

Min familie

2008-01-11T18:17:00.000+01:00

I jula var jeg invitert på middag hos min tante&onkel, fetter og kusine. Der var far, bror, farmor, onkel og hans eldste sønn, min eldste fetter. Denne eldste fetteren hadde jeg ikke sett på tre år da han kom nedover en ukes tid tidligere. Tante&onkel hadde heller ikke sett han på tre år og da vi satte oss til bords sa tante: Velkommen alle sammen, men spesielt du som vi ikke har sett på lenge.

På bordenden satt min fetter og det virket som om han følte det var passende at han sa noe, så han sa; Ja, det er veldig hyggelig å være her. Dere har vokst så mye siden sist, i høyden. Og i bredden. Det ble stille rundt bordet.

La meg si noe om kleinhet. Jeg liker kleinhet. Jeg liker når noe blir sagt som burde vært usagt. Når man prøver å si noe, men det kommer ut feil. Når folk blir litt forvirret. Det er ekte og vakkert, som regel. Hvordan den kontrollerte oppfører seg i en ukontrollert situasjon er interessant.

Men denne stillheten var alt for kort til å kalles klein. Det var en stillhet som sa; Du er hjemme. Velkommen. Deretter brøt alle som en ut i latter, en deilig felles latter.

Middag er servert: Indisk suppe med en følelse av hus.

Det viktige - London Style

2008-01-10T03:41:00.000+01:00

Det første vi så etter da vi entret Victoria tube station var sjokoladeautomatene. Til forferdelse oppdaget vi at de fremdeles er redd for bomber der borte, og selv om de har klart å sette ut en og annen søppelkasse var Victoria rensket for sjokoladeautomater.

Noen dager senere var vi på teater og hadde spist en helt ok middag før vi relativt sent slentret inn på Holborne Station. There has been a passenger accident and we apologize for the inconvenience, sa en stemme over høytalerannlegget.

Begge mine reisevenninner så litt nervøse ut. Passenger accident! Hva betyr det? spurte frøken Færden. Jeg visste ikke. De visste ikke. Vi stod på perrongen og ventet. Med noe som begynte å minne om desperasjon i øynene spurte hun så: Men seriøst, hvor er det blitt av sjokoladeautomatene?

Blåmerker

2008-01-06T13:09:00.000+01:00

På nyttårsaften pådro jeg meg seks blåmerker og jeg kan bare gjøre rede for to av dem. Et av dem fikk jeg under stolleken; jeg kjente med en gang jeg fikk en albue i siden at jeg kom til å få blåmerke. Da jeg la meg hadde det allerede begynt å bli blålig, ganske lyst, men likevel tydelig. Jeg har fulgt nøye med på fargen. Etter hvert ble det mørkere blått, så gult, etter hvert mer mot grått eller brunt. Nå er det gult med røde prikker. Ganske ufint, men også fint å se hvordan det raskt skifter og snart forsvinner. Det gjør litt vondt, men det kommer også snart til å gi seg.

Jeg slår meg sjeldent. Den mest voldsomme fysiske aktiviteten jeg bedriver er dansing og organisering, og selv om det til tider er voldsomt og har skapt et blåmerke eller to er det fortsatt sånn at jeg fascineres når jeg får ett og følger med på hvordan fargene skifter.

2008 startet med seks blåmerker.
2008 skal være et år jeg skal slå meg mer.
Ikke fordi jeg liker selvskading, men fordi jeg skal kaste meg mer ut i ting.Blåmerket i sitt første stadie.